Dyrene på Gården

09Orkdal 082 desember05 098 09Orkdal 023 desember05 074 018 P5220332

På gården har vi mange av de vanlige norske husdyrene. Dyreholdet er i liten skala og basert på at dyrene får være mye ute, og lever under mest mulig naturlige forhold.

Den aktive beitebruken med ku, sau, hest bidrar til å pleie beiter og hindre gjengroing i kulturlandskapet.  Beite i utmark bidrar til å høste viktige naturressurser. Det er et stort problem i Norge at mye gammel dyrka mark er i ferd med å gro igjen på grunn av manglende bruk. Når man ser hvor mye arbeid det er å rydde krattskog og trær, så er det synd at dette glir tilbake til naturen, etter at generasjoner har slitt for først å opparbeide det og deretter å holde det i hevd. Kulturlandskapet er en viktig del av historien vår, omgivelsene våre, og hvorvidt det er i hevd (i aktiv bruk og god skikk) påvirker vår oppfatning av landskapet.

Se fotogalleri for flere bilder på de enkelte dyreslagene.

Den første som møter deg på tunet, er kan hende katten. Den er myk og kjærlig, hilser deg velkommen til gårds. Men vær ikke for sikker, se deg for, for på tunet her kan du også møte andre dyr som går løs – i blant gjess, avlsværen, et nysgjerrig føll som er stukket ut av innhegningen, små griser som rømmer under gjerdet, eller de frittgående hønene. Resten skal være inngjerdet, men man vet jo aldri…

Barna som kommer til gården spør ofte hvilke av dyrene jeg er mest glad i, og har sine egne favoritter. Jeg er glad i alle dyrene her, og visste ikke helt hva jeg skulle svare, men etter en tenkepause spurte et barn – ”er det Linnea?” Og det måtte jeg innrømme, at av alle dyrene så er det nok den gamle, sindige Sidet Trønderfekua Linnea som står mitt hjerte nærmest. Det blir nok felt en tåre den dagen hun forsvinner fra gården. Derfor begynner jeg med kuene.

Sidet Trønderfe og Nordlandsfe (Rørosku)

Gården har en liten besetning med Sidet Trønderfe og Nordlandsfe, en gammel vernet lokal kurase. Dyrene er vakre, kloke og stort sett veldig snille. De er flinke til å beite allsidig, og har godt kjøtt og god melk. Hvert enkelt individ er registrert i Nordisk genbank for husdyr og hos Avlslaget for STN (http://www.stn-avl.no/). Vi selger avlsdyr (lenke til bilder).

Historien om da jeg kjøpte Linnea, den første kua (lenke til tekst (se etterfølgende side)).

Shetlandsponnier

Gården har 6 voksne ponnier, 4 unghester og i 2010 føll. (Se egne sider om ponniene, ridning, og barnas side).

Disse fantastiske små hestene (lenke til tekst, etterfølgende sider)!

Historien om hester på gården, og noen av Meretes hesteopplevelser (lenke til tekst).

Griser

På gården har vi tre avlspurker (Tirill, Porky og Pie) og en råne. Tirill er krysning mellom rasene norsk landsvin og yorkshire, og rånen og Porky og Pie er også iblandet rasen duroc. Porky og Pie er søstre og er født på gården. Grisene går på løsdrift ute med hus til å gå inn i. Om sommeren gjerder vi inn hele økologiske jorder til dem etter at kornet er høstet, så de får gå og rote og grave etter røtter.

Når grisene skal ha unger flytter vi dem inn i den gamle grisebingen i fjøset. Der blir de til ungene avvennes og mor flytter ut igjen. Smågrisene rømmer for mye når de er ute (smyger seg under gjerdet, og vender om på plen, bed og åker på et blunk), og de vokser bedre inne. En sommer da jeg hadde smågriskull ute med mora, ringte naboen fra Nyhus ca en km unna, og lurte på om jeg savnet noen griser. De var på vei forbi hos dem i fint trav, hele flokken. Ved nærmere undersøkelse hadde de små (da halvstore) hadde laget seg utgang på baksiden av innhegningen, med velbrukt sti inn i skogen og opp i Nyhusåsen (for moro skyld etterpå benevnt grisåsen).

Grisene får å spise daggammelt brød, kokte poteter, gras, frukt og grønnsaker og pellets, og roter i jorda etter ugrasrøtter og annet som de liker. Mange mener at utegriser smaker bedre enn andre griser, enten det har med fôring, mosjon eller størrelse å gjøre.

De voksne grisene er temmelig store. Søsteren til Tirill, Gyda, måtte dessverre slaktes og veide da 325 kg ferdig slaktet (utrolig ettersom ca halvparten av levendevekten går bort)! Det jeg i alle fall ser er at de elsker å grave i jorda med trynet sitt, og er veldig spreke og bevegelige. Mye mer enn man skulle tro. (Bilde: Her er Gyda under flytting inn i grisingsbingen sist høst. Hun kom oss i møte over jordet i full galopp, bare en uke før grising, i ren og skjær livsglede). De er raske og sterke, lignende en bjørn eller okse, så ikke tro at dette dyret lever kun for å produsere koteletter og flesk. De er også intelligente, renslige, og passer godt på ungene sine.

Norsk hvit sau

Gården har en liten besetning med ca 25 sauer. Besetningen ble startet opp da vi etter søknad til Mattilsynet fikk ta imot kopplam og noen få voksne dyr fra besetningene til Arnfinn Tanem og Haldis og Leif Engen. Sauene er en blanding av rasene dala, texel, spel, steigar og finsk landrase. I sesongen 2009/10 har vi en nydelig avlsvær (navn Bruse, Brumle, Grufyselig alt ettersom) som vi håper skal gi mange flotte lam. Væren slippes med sauene ca. 1. november, og da forventer vi lamming fra først i april og i 6 uker. Det klaffer bra med vårbeitet fra mai. Sauene er håndtert mye og er tamme og fine.

Sauene går på hjemmebeite vår og høst, og om sommeren på utmarksbeite i Flåmarka, et nydelig område på 40.000 mål med glissen gammel furuskog i noen hundre meters høyde. De gjør en verdifull jobb i pleie av kulturlandskap og utmarksbeite, og høster verdifulle ressurser og motvirker gjengroing med trær. Sauene klippes høst og vår, klauvene stelles, de skal ha ormekur og før lamming vaksine.

Økologiske høns

Vi har en liten økologisk eggproduksjon på gården, og ruger ut egne kyllinger. Hønene er av rasen Rhode Island Red (RIR) som legger store, brune egg, og hvit Lohman. RIR er en stor brun høne, og hanen er henimot svartglinsende (se også om eggproduksjonen under produkter).

Kaniner

Vi har noen få kaniner av type løvehodehermelin. Den beste avlskaninen kommer fra Buan Gård i Fannrem. Den får nydelige unger med hvit pels og flekker i svart, brunt, rødt, grått, ofte med mørke ”Uhu-ringer” rundt øynene, helt røykgrå unger, eller svarte med hvitt bliss. Vi har i blant kaninunger til salgs om sommeren. De er tamme og fine.

Katter

Gården har tre katter; pus, Maitza (som betyr pus på bulgarsk) og en ung hankatt fra forrige kull, som Ingrid eier og som foreløpig er uten navn.

Vaktler og gås har vi også hatt, men ikke for øyeblikket.

Historien om da jeg kjøpte Linnea, den første kua

I 2005 tenkte jeg på å kjøpe en husbehovsku, for trivselen og fordi vi var så mange melkedrikkere i husholdningen. Jeg vurderte ulike raser. Fra gammelt av var det nok rødt trønderfe på gården, en stor tung kjøtt- og melkerase som fantes på mange av storgårdene i lavlandet i Trøndelag. Den inngikk i avlen av det som skulle bli dagens NRF og er således sett utryddet som egen rase. En annen regional gammel kurase er Sidet Trønderfe og Nordlandsfe, eller Røroskua, som den også kalles, som var mer vanlig i høylandet. Den finnes fortsatt, om enn utrydningstruet med bare ca 800 dyr i Norge. Jeg visste fra før at ulike kuraser har forskjellig lynne, og ville ha en som var snill, pen, stedstypisk, og ikke melket for mye, i prioritert rekkefølge. Interessen for STN ble vakt.

Etter noen lange utfarter for å se på dyr til salgs, uten at det resulterte i kukjøp, stoppet jeg i Oppdal på vei hjem, nedbrutt over at det var så vanskelig å finne en bra ku. Jeg kjøpte en kopp kaffe, og spurte på kafeen om de visste hvem som eide den fine STN-besetningen som beitet på nordsiden av Oppdal. Sporet førte til Gerd Inger Flå, og etter en telefon var besøk avtalt. Hun hadde mange fine dyr, men egentlig ingen kyr å selge. Jeg ville gjerne ha en voksen en. En av de eldre kuene i flokken kom bort til meg og søkte kontakt, Linnea. Gerd Inger skulle ha meg i tankene om hun hadde noe. Jeg dro hjem og la prosjektet på is. Etter en måneds tid ringte Gerd Inger meg helt uventet. Hun hadde tenkt på det, og jeg kunne få kjøpe Linnea. Hun brukte vanligvis ikke å selge voksne kyr, for å unngå å ta dem ut av sitt vante miljø, men hun følte at Linnea, som vanligvis ikke var en sosial ku, og heller lavt på rangstigen, godt kunne tenke seg å flytte til meg. Eneste betingelse var at jeg også kjøpte ei kvige, så Linnea fikk selskap. Gerd Inger hadde ingen tro på at kua kunne ha ponniene til selskap, og det viste seg også å være rett. Ponniene jager vekk kuene fra maten, og de kan bare gå på beite sammen. Så kjørte jeg da fra Oppdal med Linnea og barnebarnet hennes Blomros. Det viste seg å bli et lykkelig og godt kjøp. Kuene var vakre, og snille og jeg har hatt stor glede av dem. Jeg er glad for å ha fått dyr fra den fine besetningen til Gerd Inger. Vegard, sønnen min på 8 år, sier at STN er den beste kua. Dyrene er nøysomme, godlynte og rolige. De er glad i folk, har god melk, godt kjøtt og er en del av kulturarven vår. De utnytter utmarksbeite godt.

Disse fantastiske små hestene

Shetlandsponnien er alle mulige vakre farger – svarte, hvite (skimmel), røde, brune eller grå, ensfarget eller hvitbrokete, de er kompakte og små, men likevel fullt ut en hest, og vel så det. Jeg er etter hvert blitt en stor beundrer av hva disse robuste, vakre, små hestene står for.

Ponniene er rolige og sindige, utholdende og positive. De responderer godt på godt lederskap, og er som en stødig arbeidshest av sinnelag (noe de jo også er!). De har stor verdighet og god hukommelse. Med straff oppnår du lite resultater, men med ros, godbit og natural horsemanship-metoder lærer de raskt nye ting, og følger deg trofast på det du vil.

Er det en hesterase som har glimt i øyet så må det være shetlandsponnien. Den tenker også selv, og kan hende finner på noe som var stikk i strid med det du hadde planlagt. På skøy sier jeg til barna som rir her at ”å ri stor hest er ingen sak. Det er å ri shetlandsponni som setter deg på prøve”. Man må jobbe for lederskapet, og å få ponnien til å gjøre det man vil under ridning, på en positiv måte. Barna lærer seg fort at de må ta styringen og å bruke alle ridningens hjelpemidler, stemme, tøyler, schenkler, kroppstyngde med mer for å få en ”halvsta” shettis til å gjøre det den skal på ridebanen, og gleden er stor når de lykkes. Den lave høyden, så barna føler seg trygge, det vennlige utseendet, og denne ”overlæringen” i forhold til en mer dressert skolehest gjør at jeg mener en shetlandsponni er en god hest å lære å ri på, med god veiledning og voksen hjelp.

Historien om hester på gården,
og noen av Meretes tidligere hesteopplevelser

I gamle dager…

Gården kalles også Solstad, etter familien til min onkel, Knut Solstad, som har vært på gården de siste 100 år, siden 1905. Hester har alltid vært en viktig del av gården til å drive den tunge leirjorden og kjøre inn lass på lass med avling, med unntak av de siste 40 årene før jeg overtok da det ikke var husdyr her. Da låven ble tegnet og bygget i 1886 av en av fogdene, var det med plass til 4 hester, sikkert mest arbeidshester men kanskje også en fin kjørehest til rask framkomst. Onkel Knut, som er død for snart 20 år siden, interesserte seg for hester, og i de gamle papirene hans finner jeg kataloger fra hesteutstillinger for norsk kaldblodshest på midten av 1900-tallet, hvor onkel Knut har notert kommentarer om noen av hestene i margen. Hestene på gården hadde fine navn som ”Tupsi”, ”Brunen” og ”Edda”. Det har vært remontehester på gården, utplassert av staten på gårder i Norge i beredskapsøyemed som kunne kalles inn ved behov under krig. Den siste hesten på gården var en stor, rød Ardennerhest. Den gikk på beite med kuene, og min tante, Karin Solstad, forteller at da hun satt ute og melket så listet den store hesten seg innpå henne og nappet opp sløyfen på forkleet hennes, tok det med seg og løp nedover beitet med det i munnen i fryd og morskap. Karin har godt lag med dyr og barn også, snakker rolig og forstandig med dem, steller godt med dem og har alltid en klapp og en godbit på lur. Som barn elsket jeg å komme på Solstad. Jeg drømte nok litt om å ha hest hos tante og onkel på Ler da jeg studerte i Trondheim, men det ble aldri. De var nøkterne med hensyn til hvor mye pass og arbeid det ville bli på sine eldre dager.

Derimot da familien vår bodde i Albuquerque i New Mexico drev jeg og søsteren min med ridning i flere år i tenårene, først grunnleggende ridekurs, så dressur og sprangridning. Høydepunktet var nok da jeg fikk ri den nydelige røde varmblodshesten ”Big Red” til ridelærerinnen min på et ridestevne. Da hadde jeg ”vokst fra” skolehestene. Eller var det da jeg en lang periode red den avdankede galopphesten ”Gray Widow”, en stor fullblods skimmel. Red og stelte, stelte og red, i håp om å ”få til” den strie løpeglade hesten som arbeidsvillig og lydig dressur- og spranghest. Nydelige kloke brune øyne i et edelt hestehode til tross firet hun aldri på sin selvstendighet. Noen god kandidat for omskolering var hun derfor kanskje ikke, men for en usikker og dårlig sosialt tilpasset ungdom (meg) var nok håpet, og gleden ved kontakt og arbeid med et dyr det viktigste, og noe som har fulgt meg resten av livet. Jeg har dyp respekt for hva det kan bety for et barn å bli vist tillit, av et dyr, eller av en voksen som har tro på at du kan klare noe og kan få være den som har ansvaret for et dyr.